I dag dro vi tidlig for å komme oss opp til Table Mountain fortest mulig, slik at sola ikke skulle på sitt sterkeste. Vi skulle gå opp fra rundt 400 meter, toppen er på 1100 meter, så vi var litt skeptiske (og det med god grunn).
Vi pakket godt med vann og satte i gang med godt mot. Halvveis opp begynte vi å kjenne det rimelig godt. Espen med røykelunger og Stine med astma. Samt at Stine fikk krampe i leggene (Ja, begge stod og dirra!) Så resten av klatreturen gikk rimelig sakte. Det var 40 grader og ingen skygge, så varmen var en utfordring den også. Med godt mot og en viljestyrke uten like samt 3 timer med svette og tårer, klarte to rimelig utrente ungdommer å bestige Tabletop Mountain, og fikk beskue en utsikt over Cape Town og en natur som er umulig å beskrive! (Bilder kommer i eget innlegg, forhaapentligvis))
Etter å ha tatt taubane ned fra fjellet og kommet oss avgårde igjen, kjørte vi en god stund for å komme oss til Cape Point. På veien fikk vi også sett ufattelig mye fin natur og annet. Cape point er det sørligste punktet i Afrika og kalles også Cape the good hope. Det var en plass som kjentes godt å vaere på av mange grunner. Vi gikk et lite stykke for å komme oss dit, og på veien ble vi forbipassert av en bavian, og fikk sett et gnagerdyr som kalles Hiraks. På vei derfra igjen fikk vi se struts, som vi hadde spist dagen før. Veldig artig.
Etter dette dro vi videre til Simons Town og så på en haug med små pinviner. De var artige, stod dere egentlig bare å koste seg i sola. Så vendte vi nesa hjem.
Det har vaert en lang og slitsom dag. Så nå skal det bli godt med en god natt søvn før safarien starter i morgen tidlig. Etter dette vil vi ha svaert lite tilgang til internett, og vil derfor ikke kunne skrive før vi er i Johannesburg om ca 20 dager. Men da skal vi nok ha en hel del å fortelle!
Snakkes da!
Stine og Espen i Cape Town, en liten stund til...
søndag 28. februar 2010
Bilder fra dag 4
Elg er med!!
Saann har vi bodd de foerste dagene i Cape Town.
skulle gjerne lastet opp flere bilder men naa stenger de her og bilder tar saa lang tid aa laste opp saa vi tar mer en annen gang..
Snakkes
Dag 4 - Cape Town
Dag 4 - Cape Town
Dagen startet tregt pga en flaske rødvin vi hadde delt dagen før. Vi var allikevel oppspilt fordi vi skulle møte resten av gruppa. Vi fikk i oss frokost og drukket litt kaffe før vi gikk på rommet og vasket litt tøy. Møtet med gruppa skulle skje 1300 så tiden frem til da gikk med til å pakke litt om før safari osv.
1100 gikk Espen ned for å slappe av litt mens Stine skulle ta en dusj. Der traff han på Christoffer og Caroline, et svenskt par som skulle være med oss på tur. De var kjempe hyggelige og de ga oss begge nok en positiv følelse rundt safarien. Vi ble sittende å prate med de fram til møtet skulle begynne.
Vår guide, Wilko, fortalte oss at de to andre svenske ikke kom til å komme, da noe hadde skjedd og de måtte reise hjem. Den tyske dama, som også skulle være med, var litt forsinka. Så satte han i gang og fortalte oss om alt vi skulle se og oppleve på turen, samt praktiske ting vi trengte å vite. Etter en stund kom også Margareth, den tyske dama. Så tok vi turen ut til Wynelands for å se vingårdene og smake på forskjellige viner og oster. Turen utgjorde oss oppmerksomme på hvor ufattelig vakker naturen er i Sør-Afrika og hvor bra den går sammen med en så stor by som Cape Town. På vingården fant vi blant annet en ost som smakte eksakt som en brunost hjemme. Veldig artig. Selve vinsmakingen var så som så, men vi tok det alle med et smil. Dette var også vår første tur med safaribilen. En bil som egentlig er en "Man"- lastebil med 19 seter baki, og en haug med utstyr. 19 seter er genialt i og med at vi bare er 5 stk. Vi kan jo slenge rundt akkurat som vi vil. Selv på motorveien kjente vi at det humpet og gikk ganske mye, så det skal bli interessant når vi kommer ut i ørkenen og skal kjøre på humpete jordveier.
Vi kjørte tilbake til Drifters Inn for å skifte. Vi handlet noe kjeks og ost i Wyneland så vi ble enige med Chris og Carro at vi skulle gå opp på butikken og kjøpe noe vin (vinene på gården var alt for dyre) før vi gikk inn og skiftet. På vei opp til butikken gikk vi forbi en kar som hadde sovnet/besvimt på fortauet med buksa halvveis på. Vi lot ham ligge, i og med at man ikke vet hva som hadde skjedd dersom vi hadde forsøkt å hjelpe ham. Vi kjøpte en rosévin og en rødvin og litt øl. På veien tilbake fant vi karen fortsatt liggende på fortauet, men denne gang stod det to karer rundt ham også. Vi tenkte "å, de hjelper ham sikkert", men nei da, de stjal skoene hans og det lille han hadde i lommene og bare lot ham ligge. Vi hadde allerede rømt til andre siden av veien. Så det er tydelig at vi ikke er i en veldig trygg by.
Etter å ha skiftet og sagt hadet til Kanadierne vi hadde pratet med kvelden før, dro vi til Waterfront, hvor vi skulle spise en bedre middag med reisegruppa vår. Vi begge bestilte struts med potetmos og en nydelig sitronsaus. Det var helt vanvittig godt! Vi la også godt merke til at dette var plassen for turister. Prisene var litt høyere, men det var også en helt annen atmosfære enn inne i byen der innet er.
Etter mat tok vi bussen tilbake til Seapoint, der innet ligger, og vi satte oss utenfor for å ta noen øl. Margareth gikk rett å la seg, da hun hadde reist hele dagen og var kjempetrøtt. Hun sliter også veldig med å forstå engelsk, og vi sliter med å kommunisere med henne. Forhåpentligvis blir det bedre, når hun har fått seg en god natt søvn og kanskje er litt mer opplagt. Vi og svenskene ble sittende ute til rundt 2400 å bare pratet om alt og ingenting. De er et kjempe koselig par som vi går veldig bra sammen med, så jeg tror vi kan se fram til denne turen med de!
Det har vært veldig varmt i dag, og enda varmere skal de bli i morgen. Da passer det jo bra at vi skal klatre 600 meter opp på tabletop mountain. 40 grader her, og vi klager ikke!
Nå er det natta i afrikaland!
Stine og Espen.
Dagen startet tregt pga en flaske rødvin vi hadde delt dagen før. Vi var allikevel oppspilt fordi vi skulle møte resten av gruppa. Vi fikk i oss frokost og drukket litt kaffe før vi gikk på rommet og vasket litt tøy. Møtet med gruppa skulle skje 1300 så tiden frem til da gikk med til å pakke litt om før safari osv.
1100 gikk Espen ned for å slappe av litt mens Stine skulle ta en dusj. Der traff han på Christoffer og Caroline, et svenskt par som skulle være med oss på tur. De var kjempe hyggelige og de ga oss begge nok en positiv følelse rundt safarien. Vi ble sittende å prate med de fram til møtet skulle begynne.
Vår guide, Wilko, fortalte oss at de to andre svenske ikke kom til å komme, da noe hadde skjedd og de måtte reise hjem. Den tyske dama, som også skulle være med, var litt forsinka. Så satte han i gang og fortalte oss om alt vi skulle se og oppleve på turen, samt praktiske ting vi trengte å vite. Etter en stund kom også Margareth, den tyske dama. Så tok vi turen ut til Wynelands for å se vingårdene og smake på forskjellige viner og oster. Turen utgjorde oss oppmerksomme på hvor ufattelig vakker naturen er i Sør-Afrika og hvor bra den går sammen med en så stor by som Cape Town. På vingården fant vi blant annet en ost som smakte eksakt som en brunost hjemme. Veldig artig. Selve vinsmakingen var så som så, men vi tok det alle med et smil. Dette var også vår første tur med safaribilen. En bil som egentlig er en "Man"- lastebil med 19 seter baki, og en haug med utstyr. 19 seter er genialt i og med at vi bare er 5 stk. Vi kan jo slenge rundt akkurat som vi vil. Selv på motorveien kjente vi at det humpet og gikk ganske mye, så det skal bli interessant når vi kommer ut i ørkenen og skal kjøre på humpete jordveier.
Vi kjørte tilbake til Drifters Inn for å skifte. Vi handlet noe kjeks og ost i Wyneland så vi ble enige med Chris og Carro at vi skulle gå opp på butikken og kjøpe noe vin (vinene på gården var alt for dyre) før vi gikk inn og skiftet. På vei opp til butikken gikk vi forbi en kar som hadde sovnet/besvimt på fortauet med buksa halvveis på. Vi lot ham ligge, i og med at man ikke vet hva som hadde skjedd dersom vi hadde forsøkt å hjelpe ham. Vi kjøpte en rosévin og en rødvin og litt øl. På veien tilbake fant vi karen fortsatt liggende på fortauet, men denne gang stod det to karer rundt ham også. Vi tenkte "å, de hjelper ham sikkert", men nei da, de stjal skoene hans og det lille han hadde i lommene og bare lot ham ligge. Vi hadde allerede rømt til andre siden av veien. Så det er tydelig at vi ikke er i en veldig trygg by.
Etter å ha skiftet og sagt hadet til Kanadierne vi hadde pratet med kvelden før, dro vi til Waterfront, hvor vi skulle spise en bedre middag med reisegruppa vår. Vi begge bestilte struts med potetmos og en nydelig sitronsaus. Det var helt vanvittig godt! Vi la også godt merke til at dette var plassen for turister. Prisene var litt høyere, men det var også en helt annen atmosfære enn inne i byen der innet er.
Etter mat tok vi bussen tilbake til Seapoint, der innet ligger, og vi satte oss utenfor for å ta noen øl. Margareth gikk rett å la seg, da hun hadde reist hele dagen og var kjempetrøtt. Hun sliter også veldig med å forstå engelsk, og vi sliter med å kommunisere med henne. Forhåpentligvis blir det bedre, når hun har fått seg en god natt søvn og kanskje er litt mer opplagt. Vi og svenskene ble sittende ute til rundt 2400 å bare pratet om alt og ingenting. De er et kjempe koselig par som vi går veldig bra sammen med, så jeg tror vi kan se fram til denne turen med de!
Det har vært veldig varmt i dag, og enda varmere skal de bli i morgen. Da passer det jo bra at vi skal klatre 600 meter opp på tabletop mountain. 40 grader her, og vi klager ikke!
Nå er det natta i afrikaland!
Stine og Espen.
fredag 26. februar 2010
Dag 2 og 3 - Cape Town
Dag 2 - Cape Town:
Dag to startet tidlig, 0800 for å være nøyaktig. Natta var grei, Stine sovnet lett, som vanlig, og etter en litt lengere stund og noen kapitteler av en bok sovnet Espen også. Vi gikk ned og fikk i oss frokost, det var grove rundstykker (!) med gulost og salami, og nypresset juice i alle fasonger. Etter en velsmakende frokost gikk vi opp på rommet igjen for å slappe av litt til og for å finne ut hva vi skulle gjøre med dagen vår.
Vi ble enige om å gå oss en tur langs strandlinjen og se om vi kunne finne oss en plass og steke litt i den fine sola. Strendene i nærheten her er ikke mye til badevennlige, da man må komme seg over en del klipper og så videre før man kan være nogenlunde trygg. I og med at kystlinja her er det første sjøen treffer etter Sørpolen er bølgene rimelig store, så man gjør smart i å ikke en gang prøve å komme seg ut i vannet. Stine vasset, og konstaterte at det ikke gjorde noe, da vannet var rimelig kaldt.
Etter en times gåtur fant vi en koselig plass der vi satte oss og tok av oss på overkroppen. Ettersom kroppene våre bærer preg av en lang vinter smørte vi oss godt (men ikke godt nok, selvfølgelig, vi er begge litt brent). Vi orket ikke sitte lenge i den varme sola og bestemte oss for å gå hovedveien tilbake, for å se om vi fant en kolonialbutikk.
Kolonialbutikken vi fant var en Super Spar (de er virkelig over alt, samme logo og hele pakka!), der fikk vi kjøpt oss vann, brus, lunsj og rødvin. Sør - Afrikansk rødvin, som koster rundt 20 kr. Vi labbet tilbake til innet for å spise lunsjen. Hver vår ciabatta med ost og godt med Cola var veldig godt etter å ha gått i 2 - 3 timer. Mens vi satt der og nøyt atmosfæren ble vi oppmerksomme på en artig ting. Her nede går sola feil vei! Ja, den går MOT klokka, og vi har ikke helt skjønt logikken i det, annet enn at det må være fordi vi er på andre siden av ekvator. Vi nevnte det for "matmor" på innet, hun lo og fortalte at hvis du putter vann i ei bøtte vil vannet sirkulere motsatt vei av hva det ville gjort i Norge. Så vi er enige om at vi er i bakvendtland. De kjører på feil side av veien, sola går feil vei, alt er billig og vannet sirkulerer feil vei!
Vi ble rett og slett sittende i hagen, flere mennesker kom til (mesteparten kanadiere som nettopp hadde vært på tur) og vi ble sittende å prate om løst og fast med flere av dem, mens vi fikk i oss ei flaske rødvin. Når klokka blei 18 og rødvinsflaska var tom fant vi ut at vi måtte få i oss mat. Så vi gikk til samme plassen som dagen før og spiste nok et velsmakende måltid. Vi logget oss på nettet og fikk pratet med foreldrene våre på Skype og gikk nærmest rett til sengs etter det. En lang dag med masse sol, god mat og drikke og nok et godt knippe inntrykk kjennes på kroppen og det skal bli godt med litt søvn.
Dag 3:
Vi sov litt lenger i dag. Gikk ned å spiste frokost 0915. Fortsatt overrasket over at de har grove rundstykker her, og de er faktisk veldig gode. Dagen startet lett med en kopp kaffe til Espen, og te til Stine.
Etter det satte vi oss ute i hagen til innet, og der ble vi rett og slett sittende. Spilte kort, drakk masse vann, pratet løst og fast med hverandre og med andre som stadig kom og nøt sola med oss. Og det er vel det vi gjorde den tredje dagen. Vi ble fortalt at det var fornuftig i og med at vi ikke får mye tid til massiv hvile den neste måneden. Det er fortsatt godt og varmt, nesten ikke vind i dag heller, så det var godt å kunne veksle mellom sol og skygge i trygge omgivelser.
I morgen blir det andre boller, med vinsmaking og møte med gruppa. Vi har funnet ut at vi blir 7 stykk. Oss to fra Norge, ett par og to venninner fra Sverige, alle de rundt vår alder, også ei tysk dame på rundt 46, så dette kan jo bli interessant.
Innet vi bor på nå ligger i Arthurs Road i Cape Town, for de som vil "google-mappe" det ;)
Vi sender masse varme tanker hjem til alle sammen!
Stine og Espen i Afrikaland :O)
onsdag 24. februar 2010
Dag 1 - Cape Town:
Etter å ha brukt hele natta på å komme oss ned til Sør-Afrika ble vi møtt av en hyggelig, ung kar på flyplassen i Cape Town. Clarence, som han het, fortalte oss at sjåføren vår var litt forsinka, men at han kunne fint sitte å vente med oss. Vi pratet om hvor kaldt det var i Norge, og at vi hadde ekstremt mye snø. To engelske jenter, som også ventet med oss var helt over seg når Espen viste dem bilder av huset sitt hjemme i Larvik, og ble enige med oss at de ikke lenger kunne klage over noen få centimeter med snø.
En halvtimes tid senere kom sjåføren vår. Ei lita Sør-Afrikansk dame møtte oss får å ta sekkene våres og, til vår overraskelse ,satte seg inn i førersetet (som er på feil side, forresten). Vi trodde taxisjåførene i Hellas kjørte gris, men det gjør de visst her også, til tider enda værre.
Etter en stund humpendes på "motorveien" gjennom det man kan kalle slummen, åpenbarte Tablemountain seg på venstre side, og Cape Town main port på høyre. Begge deler like unikt og vanvittig å se. Vi fikk også se den nye fotballstadioen, som er bygd i forbindelse med fotball VM og rommer 68 000 mennesker, fra avstand. Den var enorm!
Vi fikk innlosjert oss på Drifters Inn og fikk hilst på "matmor" og begge hundene hennes. Kvaliteten på innet er overraskende bra. Vi har vært så heldige å fått et 3 manns rom til oss selv, og deler bad med ingen, tror vi.
Etter å ha fått slengt ting rundt omkring på rommet tok vi en tur for å veksle penger. Å veksle 200 dollar til Rand var visst ikke så enkelt som vi trodde, og kreves pass, tre underskrifter og hjemmeadresse i Norge. Men det gikk til slutt. Vi fikk satt oss på en liten café (som vittig nok nettopp hadde mistet sjenkebevilgningen) ved hovedveien for å fortære hver vår egg og bacon bagel. Der ble vi vitne til pengelevering med pansret bil og tre bevæpnede menn, samt en haug med "pimpa" minibusser som kjører att og fram med mennesker, som en slags taxi (har ikke helt skjønt det der enda). Vi fant oss en søt liten butikk der vi fikk kjøpt noe snacks og et apotek der vi fikk tak i myggspray.
Vi har funnet ut at det blåser en del i Cape Town, noe trærne bærer et ganske morsomt preg av. Vi tok en gåtur bortover strandlinjen, og ble enige om at vi virkelig er så og si på bunnen av verden. Vann så langt øye kan se, og enda litt til. Et vanvittig syn. Etter denne inntrykksfulle gåturen kom 24 timers reise over oss, og vi gikk på rommet for å slappe av litt. Søvn fikk vi i oss begge to.
Når vi våknet hadde klokken blitt 18, og vi ble enige om å gå å finne middag en plass. Vi fant en kjempe koselig italiensk restaurant og fikk i oss god mat og hver vår øl. Kelneren var en overivrig kar som hele tiden virret rundt og gjorde en kjempe jobb, han fortjente litt ekstra tips.
Mørket satte inn samtidig som en vanvittig tåke, tåke så tjukk at alt vannet vi så tidligere ikke var å skimte. Den var også så fuktig at man ble våt av å være ute, en veldig merkelig form for regn. Vi labba tilbake til innet for å se om satelitt TVen kunne fortelle oss litt om hvordan det gikk i Canada, fant til slutt en OL kanal, men fint lite om Norge der. Så da fant man ut at man skulle legge seg, og det var den dagen.
Gleder oss veldig til å finne ut hvem vi skal reise med. Virker som at vi er de første som har kommet fra gruppen vår, men flere kommer vel i morgen. Da var det kvelden i Cape Town, og vi sier god natt.
Espen og Stine
En halvtimes tid senere kom sjåføren vår. Ei lita Sør-Afrikansk dame møtte oss får å ta sekkene våres og, til vår overraskelse ,satte seg inn i førersetet (som er på feil side, forresten). Vi trodde taxisjåførene i Hellas kjørte gris, men det gjør de visst her også, til tider enda værre.
Etter en stund humpendes på "motorveien" gjennom det man kan kalle slummen, åpenbarte Tablemountain seg på venstre side, og Cape Town main port på høyre. Begge deler like unikt og vanvittig å se. Vi fikk også se den nye fotballstadioen, som er bygd i forbindelse med fotball VM og rommer 68 000 mennesker, fra avstand. Den var enorm!
Vi fikk innlosjert oss på Drifters Inn og fikk hilst på "matmor" og begge hundene hennes. Kvaliteten på innet er overraskende bra. Vi har vært så heldige å fått et 3 manns rom til oss selv, og deler bad med ingen, tror vi.
Etter å ha fått slengt ting rundt omkring på rommet tok vi en tur for å veksle penger. Å veksle 200 dollar til Rand var visst ikke så enkelt som vi trodde, og kreves pass, tre underskrifter og hjemmeadresse i Norge. Men det gikk til slutt. Vi fikk satt oss på en liten café (som vittig nok nettopp hadde mistet sjenkebevilgningen) ved hovedveien for å fortære hver vår egg og bacon bagel. Der ble vi vitne til pengelevering med pansret bil og tre bevæpnede menn, samt en haug med "pimpa" minibusser som kjører att og fram med mennesker, som en slags taxi (har ikke helt skjønt det der enda). Vi fant oss en søt liten butikk der vi fikk kjøpt noe snacks og et apotek der vi fikk tak i myggspray.
Vi har funnet ut at det blåser en del i Cape Town, noe trærne bærer et ganske morsomt preg av. Vi tok en gåtur bortover strandlinjen, og ble enige om at vi virkelig er så og si på bunnen av verden. Vann så langt øye kan se, og enda litt til. Et vanvittig syn. Etter denne inntrykksfulle gåturen kom 24 timers reise over oss, og vi gikk på rommet for å slappe av litt. Søvn fikk vi i oss begge to.
Når vi våknet hadde klokken blitt 18, og vi ble enige om å gå å finne middag en plass. Vi fant en kjempe koselig italiensk restaurant og fikk i oss god mat og hver vår øl. Kelneren var en overivrig kar som hele tiden virret rundt og gjorde en kjempe jobb, han fortjente litt ekstra tips.
Mørket satte inn samtidig som en vanvittig tåke, tåke så tjukk at alt vannet vi så tidligere ikke var å skimte. Den var også så fuktig at man ble våt av å være ute, en veldig merkelig form for regn. Vi labba tilbake til innet for å se om satelitt TVen kunne fortelle oss litt om hvordan det gikk i Canada, fant til slutt en OL kanal, men fint lite om Norge der. Så da fant man ut at man skulle legge seg, og det var den dagen.
Gleder oss veldig til å finne ut hvem vi skal reise med. Virker som at vi er de første som har kommet fra gruppen vår, men flere kommer vel i morgen. Da var det kvelden i Cape Town, og vi sier god natt.
Espen og Stine
tirsdag 23. februar 2010
Hadet bra Norge, og alle vi er glad i!
Så satt vi på flyplassen, sekker (Stines sekk: 15 kg, Espens sekk: 18 kg) og oss selv er sjekket inn, og vi får i oss en matbit. Var sultne gitt. Ingenting er bedre enn matlyst og "good spirit" når vi skal på langtur, og nervene er i høygir. Ting har roa seg litt nå da... Kroppen har liksom lagt seg i ro med at vi ikke skal se Norge på en stund. Gråten har stått så det har spruta hos oss og foreldre, men nå skal vi bare k0se oss videre, og nyte og oppleve alt som kan oppleves!
Espen holdt på å bli forelska i "check-in" dama som fortalte oss at vi skulle få nødutgangseter på flygningen fra London til Cape Town (!), tror han hadde mest lyst å hoppe over skranken og gi henne en klem. Tenk så deilig! 12 timer er vel så lenge, men det hjelper på når vi får ekstra beinplass på setene 67F - G (!). Har fått kjøpt oss noen bøker, blader, drikke, elg (se bilde) og røyk og er klare for en lang reise til varmere strøk.
En tanke går jo til våre kjente og kjære som må sitte igjen i hvertfall 3 uker til med kulde, og snøen, ja den kommer til å ligge frem til 17. mai, I kid you not!
Kos dere med kulda, håper våren er snill med dere alikevel, og følg med oss på en tur hvertfall vi ikke kommer til å glemme!!!
Klemmer fra Espen og Stine!
fredag 19. februar 2010
4 dager :S
Så sitter man å ser at Aksel Lund Svindal vinner gull i OL i Super-G mens det som nesten kan kalles en snøstorm fyker forbi utenfor. Kjenner at det skal bli godt å reise fra dette hvite landet en stund nå. Perfekt at det kom snørekord nå, så vi ikke savner hjemlandet sååå mye mens vi er ute i den store verden...
Vi har nå kjøpt et halvt apotek, og føler at vi har alt vi trenger. Alikevel får man vel den følelsen av at noe er glemt. Men så lenge vi har penger, pass, piller og pilletter. De fire berømte p'ene, haha. Resten kan man jo kjøpe om det av en eller annen merklig grunn er glemt.
4 dager igjen, men alikevel føles det litt fjernt. Sør-Afrika liksom, for ikke å snakke om Asia, Oseania og USA, herrejesus navn, detta blir sykt. Jeg kjenner sommerfuglene voldtar meg innvendig av og til, så fort jeg tenker "nå skal vi snart dra" får jeg en kald gjys (?) gjennom meg av skrekkblandet fryd. Tenker på hvor blakke vi kommer til å være når vi kommer hjem, men det er bare en materialistisk tanke. Tenk så rike på oppdagelser og erfaringer vi kommer til å være!! Og en million bilder og filmer i ryggsekken, så vi kan skryte i 100 år etterpå.
Tenk å kunne sitte med barnebarna (som mine besteforeldre en gang gjorde) og fortelle om alt det fine og vanvittige man har opplevd som ung. Det er nesten det å fortelle om hva som har skjedd og hva vi har sett jeg gleder meg mest til.
Men satan.... det er snakk om 5 måneder! Over 150 dager, bortevekk! Vi reiser på tirsdags morgen, og når vi setter oss på det flyet til London er det ingen vei tilbake, da er det bare å la det stå til. Da tror jeg egentlig at den lille skrekken jeg har er borte og gledinga begynner for fullt.
Har ikke magen min vært rar før så er den hvertfall det nå. Vet ikke hvilken følelse det er, men den er både ubehagelig og ålreit på samme tid. Det er dette vi har jobbet og spart for en stund, det er dette vi har gledet oss til så lenge, og nå skjer det snart. Helt ærlig skulle jeg gjerne ha reist nå, så jeg slipper å "gledegrue" meg noe mer. Sekkene er pakket, og vi er hvertfall klare! Og nok en gang skriver jeg et langt og rart blogginnlegg hvor jeg bare kaster ut følelser som jeg ikke helt klarer å styre...
En ting er hvertfall sikkert, jeg kommer til å savne alt, og alle, men FYTTERAKKERN som vi skal kose oss!!!!
Så sånn er det..
-Espen
Vi har nå kjøpt et halvt apotek, og føler at vi har alt vi trenger. Alikevel får man vel den følelsen av at noe er glemt. Men så lenge vi har penger, pass, piller og pilletter. De fire berømte p'ene, haha. Resten kan man jo kjøpe om det av en eller annen merklig grunn er glemt.
4 dager igjen, men alikevel føles det litt fjernt. Sør-Afrika liksom, for ikke å snakke om Asia, Oseania og USA, herrejesus navn, detta blir sykt. Jeg kjenner sommerfuglene voldtar meg innvendig av og til, så fort jeg tenker "nå skal vi snart dra" får jeg en kald gjys (?) gjennom meg av skrekkblandet fryd. Tenker på hvor blakke vi kommer til å være når vi kommer hjem, men det er bare en materialistisk tanke. Tenk så rike på oppdagelser og erfaringer vi kommer til å være!! Og en million bilder og filmer i ryggsekken, så vi kan skryte i 100 år etterpå.
Tenk å kunne sitte med barnebarna (som mine besteforeldre en gang gjorde) og fortelle om alt det fine og vanvittige man har opplevd som ung. Det er nesten det å fortelle om hva som har skjedd og hva vi har sett jeg gleder meg mest til.
Men satan.... det er snakk om 5 måneder! Over 150 dager, bortevekk! Vi reiser på tirsdags morgen, og når vi setter oss på det flyet til London er det ingen vei tilbake, da er det bare å la det stå til. Da tror jeg egentlig at den lille skrekken jeg har er borte og gledinga begynner for fullt.
Har ikke magen min vært rar før så er den hvertfall det nå. Vet ikke hvilken følelse det er, men den er både ubehagelig og ålreit på samme tid. Det er dette vi har jobbet og spart for en stund, det er dette vi har gledet oss til så lenge, og nå skjer det snart. Helt ærlig skulle jeg gjerne ha reist nå, så jeg slipper å "gledegrue" meg noe mer. Sekkene er pakket, og vi er hvertfall klare! Og nok en gang skriver jeg et langt og rart blogginnlegg hvor jeg bare kaster ut følelser som jeg ikke helt klarer å styre...
En ting er hvertfall sikkert, jeg kommer til å savne alt, og alle, men FYTTERAKKERN som vi skal kose oss!!!!
Så sånn er det..
-Espen
Abonner på:
Innlegg (Atom)