Hele greia:
Så var tiden kommet til å fortelle siste delen av en ufattelig fortelling. En fortelling som er langt i fra fiktiv, men som rett og slett kommer til å følge oss i lang lang tid fremover.
Ja, jeg vet jeg har brukt lang tid på å fullføre dette, men nå fikk jeg plutselig tid til det, så da kjører vi på. Skulle man tatt for seg dag for dag, som vi har gjort tidligere, vil dette innlegget bli langt derfor blir det en litt annen approach på dette innlegget De fleste som kjenner oss vet hvordan det er på Corfu, enten via oss, eller man har vært der. Har du ikke vært der så bør du skjerpe deg, og ta en tur! Paradiset er jo bare rett rundt hjørnet!
Ok, here it goes:
Etter Disneyland besøket vårt begynte sparebøssen å hyle, skal ikke si at man hadde lite penger, men vi hadde jo nesten 4 uker til foran oss. Vi valgte uansett og bli i Costa Mesa, på et ganske ålreit motell som het Vagabond (passa bra). Her var vi heldige å fikk god utsikt til fyrverkeriet under 4th of July feiringen. Vi hadde jo bil, så vi fikk farta litt rundt å kikka, var nede å så på en av mange populære strender sør for LA, vi gjorde også et forsøk på Drive-in kino, men ble skeptiske når det var delt drive-in og "swingersclub" og snudde kjapt. En ting er sikkert, det å kjøre 700 mil på 15 dager i USA gjør at man får sett en god del. Høydepunkter var selvsagt Las Vegas, Universal Studios i Hollywood, Coastal Highway 01 og Yosemite Nasjonalpark. Man kjenner en viss ærefrykt for dette mektige landet. Da tenker vi ikke på politikk eller samfunnsmessig, men i størrelse. For et land!
5. juli leverer vi fra oss den trofaste bilen hos Alamo og tar bussen til LAX. Flyplassen er delt inn i små terminaler og det faktum at dette er en av verdens største flyplasser legger vi overhodet ikke merke til. Vi er heldige og får sjekket inn tidlig, noe som betyr nødutgangplass på flyet (!). Vi spiser et siste måltid med amerikansk junkfood før vi går ombord for å fly i 14 timer. Ulempen med nødutgangplass er at det blir benyttet som en slags holdplass for dem som skal på do. Vi lar ikke det ta fra oss gleden med å kunne strekke på bena når man vil. Alle filmene og seriene på flyets entertainmentsystem gjør at Espen ikke får sove stort, i motsetning til overaltsovende Stine som sover lenge og vel.
Når vi ankommer Heathrow, vet vi at vi har en lang lang dag foran oss. Det er 14 timer til vårt neste fly, til Hellas, går. Dette flyet går imidlertid fra Gatwick, så vi får slått ihjel en time på å komme oss dit med buss. Espen sover hele turen. Vi kommer oss inn i terminalen og finner en restaurant for å spise. Ikke akkurat et gourmetmåltid til akseptabel pris, men er man sulten så er man sulten. Vi sitter å halvsover litt her før vi blir enige om å se oss om etter en benk vi kan slenge oss på. Vi kikker på skjermen over avganger ved en ren tilfeldighet og oppdager at Easyjet har to avganger til Corfu denne dagen. Den vi skal ta om ca 11 timer OG en som går om ca 40 minutter. Vi tar en rask avgjørelse og Espen løper opp til Easyjetskranken og spør om å bytte flight. Dette er mulig for en tusenlapp ekstra og vi slår til. Dette resulterer i en rask endring av tempo. Og vi får kastet oss rundt å må småløpe til gaten som selvsagt er en mil unna. Det hjelper jo ikke når sikkerhetskontrollen bestemmer seg for å teste håndbagasjen til Espen for narkotika fordi de mente at travelstar adapteret han hadde i sekke så suspekt ut. Vel fremme ved gaten viser det seg allikevel at vi ikke hadde behøvd å stresse, vi står i kø i nærmere en halvtime før vi kommer oss på flyet og er på vei sørover.
Flyet lander på Kerkira flyplass sent, men allikevel dagen før vi skulle ha ankommet. I det vi setter føttene på gresk jord føler vi oss nesten som hjemme. Foreldrene til Espen er her og man har jo en haug med venner på denne øya som er nesten som familie. Det blir jo gjerne sånn når man reiser hit år etter år. Etter å ha fått bagasjen innser vi at vi må skru ned tempoet en del. Gresk standard minner en del om det asiatiske, der man må ta ting som det kommer. Alt går rimelig tregt, alt, utenom trafikken, selvsagt. Espen får i seg en veldig etterlengtet røyk og vi er på plass i en taxi som skal ta oss til vårt andre hjem, Kassiopi. Vi har regnet med å kunne sove hos Espens foreldre et par dager før vi flytter inn i en hybel vi skal leie av noen venner. Vi møter Tor, aller først, han skal låse oss inn i leiligheten deres. Han kjenner oss knapt igjen og det blir en liten tårevåt gjenforening, der midt på gaten mellom far og sønn. Han forteller oss at vi ikke skal bo der, men skal få låne villaen til Ioannis i 5 dager, noe som høres helt himmelsk ut. Etter å ha fått en etterlengtet dusj og rene klær er vi klare for å møte resten av gjengen på Petrino. Petrino er Ioannis' restaurant og har fått nye lokaler i dag. Her sitter alle våre venner og venter, samt mor til Espen, nok en gang blir det tårevått. Det hjelper heller ikke når det viser seg at Frode, bror til Espen, også har tatt turen, sammen med sin utvalgte, for å overraske oss. Det hele blir en vellykket gjenforening med gresk harmoni og tåkete hoder. Det har vært to veldig lange dager på oss, og når vi kommer oss opp til villaen vår sovner vi nesten på vei opp til soverommet vårt.
De neste dagene var helt fantastiske. Vi hadde en hel villa for oss selv, med eget kjøkken, basseng og masse plass. 4 soverom og 3 bad er ikke å forakte etter 5 måneder på reisefot. Vi tilbringer mest mulig tid der oppe sammen med alle. Etter noen dager må vi gi fra oss villaen da den er leid ut, og vi flytter inn i hybelen til Spiros en betydelig nedgradering, men ingenting å klage over, da det er menneskene, maten og atmosfæren man elsker ved denne lille, sjarmerende byen. Vi nyter de siste ukene med minst mulig innehold.
Vel hjemme i Norge får Stine sett sin familie igjen. Nok en gang, tårevått. Alle vennene våre er glade for å se oss. Man får høre at man har forandret seg, utseendemessig og erfaringsmessig, noe som sikkert stemmer. Bursdagen til Espen blir en suksess med familie og venner i fin fint, norsk, sensommervær. Laila og Tor feirer sølvbryllup kort etter, noe som også blir livat når man har invitert 31 mennesker til kalas i hagen.
Noe vi er veldige glade for, og takknemlige, er at vi har hatt muligheten til å gjøre det vi har gjort. Vi har reist i 160 dager (rundt regna), vi har besøkt 5 kontinenter, 17 land, sett flere av verdens underverker, sett dyr vi kun har sett på TV, eller som vi ikke visste eksisterte, klappet løver (!!), fisket i stillehavet, kjørt bil i USA, kjørt moped i Vietnam, kontrastene er så store og opplevelsene uendelige. Vi kunnet ramset opp side etter side, men da kan du heller scrolle deg ned til begynnelsen av denne reisen og lese selv. Alt i alt har man hvertfall endret litt syn på ting. Man slutter å klage over enkle ting som kanskje har irritert før, for man vet innerst inne hvor ufattelig heldige vi er som får lov å bo i det landet vi bor. Man håper på å få hverfall fem rette i lotto, men man har jo allerede vært en av de få heldige som har blitt født i verdens beste land å bo i. Å klage ligger i menneskets natur, men man lærer seg til å tenke litt over ting, reflektere over hvor godt man egentlig har det. Å være blakk i Norge er å være styrtrik en annen plass, tenk litt på det.
Så begynner hverdagen, veldig tungt. Espen klarer til og med å reagere på grovbrødet. Man begynner å jakte etter jobb, man kjøper seg bil (Volvo V40, veldig stolte), man begynner å tenke på fremtiden og hva den vil bringe. En ting er sikkert, det å kunne dele reisen sin med flere, i form av bilder og tekst, har vært en stor del av gleden ved denne reisen. Vi er veldig takknemlige for den responsen vi har fått og interessen rundt dette. Videre i fremtiden skal denne bloggen fortsette å leve. For er ikke livet i seg selv et eventyr? Om et års tid gifter vi oss, hvis alt går etter planen har vi skaffet oss en plass å bo og man skal jo etterhvert begynne å stifte familie. Er det ikke det det hele går ut på? Vi mener hvertfall det, og vi gjør det med glede. Vi er to mennesker som har opplevet noe ufattelig sammen, og vi kommer forhåpentligvis til å oppleve mer, som kanskje kan toppe dette, sammen.
Stor klem fra livsnyterne, Stine og Espen :D
