Dag 14 - 22 (Namibia, Botswana og Zimbabwe)

Dag 14 - Swakopmund - Spitskop
Dagen startet til en fornuftig tid, frokosten ble fortært på innet og vi la i vei litt over 0900. Vi dro nordover langs kysten for å se på verdens største selkoloni. Mange sel lager mye lyd, mye lukt og mange kadavere. Men det var allikevel artig å se. Vi spiste lunsj like ved (langt nok unna lukten) vi hadde rundstykker med tunfisk.

Så satte vi oss i bilen igjen og kjørte innover landet, mot Spitskop. Vi skjønte kjapt at det nå vil bli en stund til neste gang vi ser sjøen og får kjent sjølukta igjen. Spitskop betyr høye topper, og det viser oss hvorfor det har fått nettopp det navnet. Mens vi kjører igjennom et altfor flatt landskap begynner vi å lure på om vi befinner oss i Danmark, når det plutselig dukker opp et par fjelltopper opp fra ingenting. Vi setter opp telta i bunnen av en av toppene og begynner raskt å utforske plassen. Vi leter etter skorpioner, finner ingen, men til gjengjeld ser vi en haug med firfisler og en ny type antilope kalt "klipspringer". Vi setter oss høyt på en topp å beskuer sola mens den faller ned i et hav av ørken i horisonten og vi skjønner, nok en gang, at vi er i Afrika.

Kald øl nytes rundt bålet, sammen med nydelig kjøtt laget av mesterkokken vår. En ny natt i telt skal tilbringes, men vi er alikevel fornøyd når stjernehimmelen fungerer som et kinolerret for oss.

Dag 15 - Spitskop - Brandberg
Nok en morgen uten hastverk er ikke å forakte. Selvom vi våkner med sola føler vi oss godt uthvilt og klar for en ny dag på sandveiene. Vi benytter bilturen til nok en høneblund, litt lesing og musikk. Vi begynner å bli vant til å se antiloper langs veien, og jubler heller mer når vi endelig treffer tjæreveiene og slipper å bli kastet rundt i bilen.

Når vi ser Brandberg i det fjerne, forstår vi at det er Namibias høyeste fjell (2546 moh), den er akkurat som i Spitskop, et utspring i et ellers så flatt landskap. Vi stopper innom en lodge (et slags hotell) for at Wilco skal kunne innlosjere oss på campen. Her får vi hilse på en tam slange, en papegøye og en marekatt. Vi ser også at her finnes et basseng og vi blir lovet at vi skal kunne dyppe oss senere. Rundt 1200 er varmen nesten uutholdelig og basseng høres veldig bra ut der og da, de måtte bare få fylt litt mer vann i det først.

Vi setter opp telt 10 minutter unna lodgen og bare sitter helt stille en stund i varmen. Vi hadde ristet brød til lunsj, vi klarte ikke motstå fristelsen med å ha sukker på våre. Vi fikk Wilco til å kjøre oss opp til bassenget så vi kunne dyppe oss før gåturen rundt Brandberg. Vannet var forholdsvis kjølig og ølet de solgte var likedan.

Etter badet kjørte vi 20 minutt innover mot fjellet og møtte guiden vår Manuell. Han tok oss med på en 5 km tur oppover mot noen tegninger på en fjellvegg som ble malt for rundt 3000 år siden av såkalte "bushmen". Han var ufattelig kunnskapsrik og fortalte oss mye om planter og dyr i nærområdet. En og en halv times gåtur i solsteika kan ta motet fra de fleste, så da vi fikk se bilen vår igjen ble vi veldig glade. Espen gikk rett i kjøleboksen og åpnet en iskald cola.

Til middag lagde Wilco en pastarett som minnet oss veldig om en Carbonara, og vi åt oss gode og mette. Vi fikk besøk av 17 afrikanere som sang og danset for oss i en halvtimes tid, de var kjempe flinke, det er uvirkelig å tenke på at det finnes så mange kraftige stemmer rundt omkring som ingen vet om.

Vi går å legger oss, nok en gang under stjernehimmelen, denne gang veldig mette, og vi gleder oss til dagen etter når vi skal entre Etosha, Namibias nasjonalpark.

Dag 16 - Etosha National Park
Vi pakker sammen telta og spiser en kjapp frokost før vi kjører mot Etosha. Vi humper oss ut av Brandberg og treffer tjæreveien forholdsvis tidlig. Herfra er det som å fly mot en ny camp. Vi sover litt, leser og synger mens Wilco av og til stopper for å vise oss en fugl eller fordi Margit må tisse. Vi stopper innom Uie, en by som er mest kjent for 12 botswanere som kom dit for å finne jobb, la seg ved et bål de hadde laget av et giftig tre og døde på plassen. Midt i den lille byen kan man derfor se 12 graver på rekke og rad. Til Espens begeistring finner han glasscola, og sluker den!

Vi entrer Etosha rundt 1400, og på vei mot campsiten ser vi giraffer. Parken dekker 3000 km2, men omfatter også et salthav (altså ikke vann, men salt fra et vann som tidligere har vært der) på rundt 4000 km2.

Her har de, til vår store begeistring, også et basseng! Vi finner campen vår, spiser rester fra dagen før til lunsj og nyter et par timer ved bassenget. Vi går tilbake til bilen for å kjøre en runde rundt i nasjonalparken for å se om vi kan se noen flere dyr. Zebraer, giraffer, antiloper og gnu blir dagens fangst for kameraet. Mens vi fornøyde kjører tilbake til telta våre ser vi hvor mange springboker og gemsboker (begge i antilopefamilien) det er i Afrika.

Vi blir servert gemsbok til middag, og vi får nyte en lang dusj i kjempe fine fasiliteter. Dagen avsluttes ved et opplyst vannhull hvor svært lite skjer. Ingen elefanter hadde lyst på "spotlight" denne kvelden. Sjakaler løper rundt siten på jakt etter mat, og vi får beskjed om å ikke la skoene våre bli stående på utsiden av telta.

Vi sovner mens vi hører løvebrøl i det fjerne.

Dag 17 - Etosha National Park
Vi våkner før sola i dag. Nok en gang til løvebrøl. De kan ikke være langt unna. Vi hiver telt og utstyr inn i bilen, spiser en kjapp frokost, og kjører ut av porten for å se om vi kan se noen flere dyr.

Vi møter raskt på en flokk giraffer og tenker at det er en god start. Det neste dyret vi får se er det veldig sjeldne svarte neshornet. At det fantes to forskjellige typer neshorn var for oss noe nytt, men synet av det gir oss motivasjon. Vi skremmer det litt når vi forsøker å stoppe fort, men forsiktig, så det løper litt inn i buskene. Etter en stund bestemmer det seg alikevel for å komme nærmere for å ta en titt, og beveger seg nesten 10 meter unna oss, stiller seg slik at vi kan få tatt noen kjempe fine bilder av den, for så å gå tilbake inn i buskene.

Vi kjører en god stund til før vi ser flere zebraer, giraffer, struts, springbok, gemsbok, falker, ørner, langbeinte storker og sjakaler. Så treffer vi på nok en type antilope som kalles impala. Etter noen fler timer får vi endelig se løver. De ligger i skyggen av sola å slapper av og bryr seg ikke om den store Drifters bilen som kommer dundrene 50 meter unna dem. Vi får se en løve og åtte løvinner. Dagens "fangst" kan ikke kalles noe annet enn perfekt, men vi mangler fortsatt å få se en elefant.

Lunsj spiser vi i en annen camp som ligger i parken. Toast og chips står på menyen. Vi kjører litt til i Etosha, men elefantene lar vente på seg. Forhåpentligvis vil vi få se de i deltaen i Botswana. Vi setter camp i en ny campsite i Etosha. Der finner vi nok et basseng og et vannhull som ga oss noen nydelige bilder av en solnedgang vi aldri noensinne kommer til å glemme.

Middag er en gemsbokkasserolle med "pap" ("pap" er hovedmåltidet for de fattige i Afrika, slik ris er i Asia). Vi legger oss med visshet om at vi skal nok en gang stå opp med sola.

Dag 18 - Etosha - Caprivi (Ngepi camp)
Vi setter oss i bilen 0700, og er fullstendig klar over at vi skal legge 600 kilometer bak oss. Vi kjører østover mot grensen til Botswana. Vi får se mange landsbyer langs veien, de har etablert seg langs tjæreveiene, og forsøker å livnære seg av det lille de kan selge.

Vi stopper i en by kalt Grootfontein, og får se fattigdom og kriminalitet på nært hold. Vi handler litt mat og drikke, og kommer oss vekk derfra så fort som mulig, men ikke før en samaritansk handling er et faktum, brød kjøpes til tre fattige tiggerbarn som spør svenskene pent.

7 timer i bilen gjør at vi dupper av ofte, og dagen går langsomt. Når vi endelig ankommer Caprivi og får se Ngepi campen som en oase i midten av ingenmannsland. Det er en camp basert direkte på ironi, og vi får oss en god latter av diverse skilt rundt oss. "Caution, this shower contains H2O", "Be nice or go home" og "Please tell the staff immediatly if you lose your sense of humour". Vi forelsker oss i prisene i baren, og blir sittende der og drikke oss gode og fulle, for en gangs skyld. Margit (tyskeren) er den som blir fullest, og må til slutt hjelpes i "seng".

Vi faller i søvn rundt 0130 etter litt romstering og mas rundt omkring campen.

Dag 19 - Caprivi - Maun drifters camp (Botswana)
Morningen blir sen, mest på grunn av en guide pluss noen svensker og en tysker som er litt fyllesyke. Vi er overraskende oppegående og irriterer de andre med vårt gode humør (Skulle trodd vi var de mest ansvarsfulle, og stoppet mens leken var god dagen før). Vi forlater den beste campen, hittils, rundt 0900 og vender nesa videre østover for å krysse grensen til Botswana. Nytt stempel blir satt i passa og vi puster inn botswansk luft for første gang (!).

Vi fortsetter 300 kilometer gjennom Botswana mot en by kalt Maun. Vi stopper halvveis for å spise lunsj i skyggen av et tre langs veien. Pølser i brød smaker godt for delvis fyllesyke mager. Iskald glasscola og glassfanta er også anskaffet og slukes rått. Maun utspiller seg som en typisk afrikansk by. Det er søndag, så nesten ingenting er åpent, selv ikke minibanker. Når vi endelig finner en som virker, finner vi ut at mastercard ikke aksepteres, så visakortet må dras for å få ut litt pulas (hahahaha). Mer kald cola og fanta kjøpes for i dag er det jævli (unnskyld uttrykket) varmt!!!

Vi kjører 30 kilometer til før vi ankommer drifters campen, en nydelig camp langs en elv som heter Boteti. Elva er hovedåra for Botswanas "drikke"vann og er populært blant befolkningens flodhester og krokodiller. Her er nok et basseng som nytes som den høyeste luksus. Vi blir fortalt at skandinavierne er kjent for å danse på bardisken her, så vi har noe å leve opp til.

Vi blir servert middag rundt 1900, en nydelig kyllingrett med ris. Mens vi nyter en sjelden dessert begynner det å storme. Torden og lyn kommer med mørket, og det begynner å regne og blåse noe helt vannvittig. Vi går for å lukke telta, og hiver en sekk inn i det slik at det ikke skal blåse avgårde. Så setter vi oss i baren en liten stund. Når vi finner ut at vi skal sove og går for å finne tannbørsten, finner vi ut at noen har vært i telta våres. Stormen har skjult alle lyder for både oss og vaktene. Det blir raskt satt i gang en jakt på gjerningsmannen. Vaktene på kampen begynner å lete etter spor og, til vår overraskelse, finner det. De følger det (mens vi blir stående igjen, småredde og lurer på hva vi skal ta oss til) og etter en stund finner de to sekker og en toalettmappe. Tyven har tatt de tingene som har vært av verdi for ham i sekkene våre. Brillene til Stine kommer heldigvis til rette, samt en hel del andre ting vi ikke kunne klart oss uten. Når sant skal sies kan det kalles hell i uhell. Passa våre lå trygt innelåst i et skap i bilen, kamera og pc likedan. Det vi mistet var rundt 300 dollar, et lite digitalt kamera og mobiltelefonen til Stine. En stor takk går til gutta på kampen som gikk rundt i bushen på leting etter gjerningsmannen til langt på morgenkvisten.

Vi legger oss under tak, like ved kjøkkenet, da telta våres ble klissvåte i og med at tyven var snill nok til ikke å lukke etter seg. Dessuten føltes det mye tryggere.

Dag 20 - Maun Police Station & "The Delta"
Vi blir vekket rundt 0700 etter en vanskelig og lang natt. Gårsdagens hendelse har satt et støkk i oss alle. Vi drar inn til byen på leting etter dekkning, slik at forsikringsselskap og foreldre kan informeres. Deretter drar vi til politistasjonen for å få satt opp en sak, så vi har noe håndfast til forsikringssaken. Politistasjonen i Botswana er ingen plass vi anbefaler noen å besøke. Der gikk alt i sakte film, politimannen som skulle behandle saken vår forstod nesten ikke engelsk, og ble mer interessert i kløfta til Stine enn selve saken. Vi endte opp med å sitte der inne i litt over 2 timer før vi fikk et stempel på en håndskreven statement. Som Espen sa: "Lenge leve datamaskinen".

Endelig ute av politistasjonen satte vi kurs for Deltaen. Delta er beskrivelsen på landområde i Botswana som er dekket av vann. Med andre ord et sumpområde. 70 prosent av Botswanas flate kan beskrives som Delta, og er en plass du ikke vandrer rundt alene, da det er fullt av ville dyr som drar nytte av de våte og fruktbare slettene. På dette punktet har vi byttet bil. Fra vår trofaste "Man" safaribil, til en Toyota Landcruiser med en henger full av ting. Vi tar oss innover en sandvei, som ofte blir til en liten elv eller et stort gjørmehull, og vi blir stadig imponert over hvor godt Landcruiseren klarer seg. Vi plukker stadig opp folk som gjerne vil sitte på innover bushen til sine små landsbyer.

Når vi endelig kommer til en port og gutta som skal være med oss under oppholdet vårt i deltaen kommer, tenker vi at vi endelig er fremme. Men der tok vi feil. Vi fortsetter stadig langt innover, og det blir bare våtere og mer gjørmete rundt oss. Til slutt setter vi oss fast i et dypt gjørmehull. De lokale gutta begynner straks å hente greiner til å legge under hjula, og vi begynner å jekke opp hjula for å grave vekk noe av gjørma som bilen har lagt seg oppå. Vi holder på i en halvannen times tid i solsteika, til Stine foreslår at Espen skal prøve å sette seg bak rattet og forsøke å gjøre det samme som hvis vi hadde sitti fast i snøen. Han bruker 10 minutter på gynge seg ut av hullet, og alle jubler.

Når vi endelig kommer oss til endestasjonen finner vi mokoroene vi skal bruke videre på ferden. En mokoro er en form for kano som er hugget ut av en stamme. De tar et spesielt type tre, huler den ut og tetter hull med gjørme og siv. Vi hopper oppi der mens vi ser Wilco kjøre avgårde for å møte oss på dagens camp med bilen. Vi får en hyggelig opplevelse der vi blir dytta rundt i en form for innsjø blandt alt sivet. Gutta som dytter oss rundt forteller oss om diverse planter og insekt vi ser på veien. Vi får også se en flodhest som ligger å kjøler seg ned i vannet.

Dagens camp ligger 40 minutter unna, og når vi kommer dit finner vi ingen Wilco eller bil. I bilen ligger selvfølgelig alt vi trenger, slik som tørt skift (mokoroene var selvfølgelig ikke helt vanntette), myggspray, telt, soveposer og lommelykter, for ikke å snakke om mat og en trygghet kalt Wilco. Tusenvis av myggstikk (Stine ser ikke ut) og 2 timer senere er vi veldig takknemlige når vi får se en rimelig gjørmete og sliten guide og Landcruiser mellom trærne. Det var ikke særlig kos å sitte å høre flodhester, elefanter og andre rare dyr som gikk rundt oss mens vi satt rundt et bål og ble spist opp av mygg, sultne, slitne og redde.

Mens vi setter opp telt og skifter til tørre klær lager Wilco lammeribbs, som for to sultne mager smakte himmelsk. Vi legger oss, vel vitende (og håpende) at elefantene ser på telt som solide objekt og vil ikke forsøke å gå igjennom det.

Dag 21 - Delta - Nata
Vi våkner sammen med sola, nok en gang, tar på oss tørre sko og går i 2 timer rundt omkring i den våte sumpen rundt oss. Vi får se en hel del flodhester, krokodiller og termittfjell høye som hus. Skitne, slitne og sultne spiser vi frokost og håper på å ikke sette oss fast på veien ut av deltaen. Det gjør vi heldigvis ikke. På veien ut får vi heller selskap av ca 10 landsbybeboere som har tenkt seg til byen.

Vi kommer oss inn til byen for å plukke opp Wayne, bestyreren på Maun camp. Stine får endelig kjøpt seg et par nye flip flops og vi kjører tilbake til Maun for å bytte tilbake til safaribilen vår. Vi lager egg og tunfisksalat til lunsj, mens de andre sniker til seg en dusj. Tips blir gitt til gutta som fant igjen sekken vår og som leita hele den forferdelig stormfulle natta, og vi vender nesa enda litt øst, til Nata, hvor vi skal være siste natta i Botswana.

Dag 22 - Chobe National park - Victoria Falls (Zimbabwe)
Klokken er 0600 når vi blir vekt etter en god natt søvn i reine klær og kropper, at myggen i deltaen hadde hatt århundres fest på kroppen til Stine syntes nå veldig godt. Sola har ikke stått helt opp enda, og vi spiser frokost mens soloppgangen blir gjømt bak noen skyer. Vi hiver alt i bilen og kommer oss avgårde. Allerede etter en time på veien blir vi alle vekt når Wilco bremser ganske kraftig ned for å vise oss en elefant som står å gresser ved veikanten. Endelig får vi se elefant! Bilder blir tatt og vi sovner igjen.

Når vi ankommer Chobe er vi alle forholdsvis uthvilt og klare for en liten gamedrive gjennom Chobe National park. Parken strekker seg 47000 km2 og dekker deler av Botswana, Namibia og Zimbabve. Her får vi se vortesvin, kudu (som er den nest største antiloperasen), bøfler, flodhest, impala, storker og ca 200 elefanter som leker i en innsjø. Sistnevnte var et ufattelig syn, og samtlige av de forskjellige dyra hadde vi på maks 5 meters avstand. Vi kunne nesten ta på noen av elefantene! Endelig fikk vi se litt av Afrika slik vi hadde håpet det skulle være.

Vi blir kjørt inn til byen der safaribilen og Wilco venter. Vi får tatt ut litt mer penger og handlet drikke for de neste 5 dagene. Espen gikk seg en god runde for å lete etter et apotek. Noe han fant og her fikk han endelig tak i krem som Stine kunne få smørt på myggstikka sine. Så kjørte vi avgårde mot grensa. Visum ble betalt for og vi ble ønsket velkommen til Zimbabve av noen ufattelig hyggelige menn, selvom det hadde begynt å regne som f... utenfor. Vi kjente det var litt godt å komme seg ut av Botswana, som dessverre har vist seg å ikke være så hyggelig for oss.

Vi ankommer Victoria Falls rundt 1700 og kunne juble over en dobbelseng og eget toalett, bare til oss! VIfte i taket var det til og med! Gåtur med løver blir bestilt for neste dag, og vi blir servert 3 retters middag rett ved bassenget på innet. Her blir vi også underholdt av Zulustamme som imponerte med både sang og dans.

Fornøyde går vi å legger oss tidlig og kan glede oss til en ny dag med spennende oppleveleser rett ved et av de 5 verdens underverk.


Bilder blir nok ikke publisert i dag. Nettet i Zimbabwe er ikke akkurat noe å skryte av.

Klemmer fra de gale nordmenn!