Dag 103 - 116 - Rarotonga, Cook Islands

Dag 103 - Rarotonga
Vi våkner under hver vår sovepose da det er forholdsvis kaldt om natten. Espen har hatt feber i løpet av natta, men siden det er nasjonal feriedag denne mandagen bestemmer vi oss for å vente med å dra til en lege til dagen etter. Denne dagen ender vi opp med å ligge ved bassenget i sola og bli brune. Etter å ha vært borte fra soling en stund har vi nesten mistet litt farge. Selvom sola varmer godt, er det forholdsvis kaldt så fort den forsvinner bak en sky. Bassenget er også rimelig kjølig, hvertfall i forhold til det vi er blitt vandt med.

Vi lager oss lunsj og middag på det store felles kjøkkenet vårt. Vi blir også kjent med naboen vår, Neil, som er en pensjonert engelskmann som bor i New Zealand, men som har dratt til øya for å komme seg vekk fra kulda på New Zealand. Vi legger raskt merke til at han kan fortelle oss veeeeldig mye. Vi må gå en tur ned til butikken igjen i dag, da vi ikke kjøpte nok vann dagen før. Vi ser film med de andre på hostellet, før vi går å legger oss etter en veldig rolig og avslappende dag. Uvandt at sola går så raskt ned, så vi forsøker å snu døgnet etter den.

Dag 104 - Rarotonga
Vi våkner forholdsvis tidlig denne dagen, luftfuktigheten på øya gjør det meste på rommet vårt delvis fuktig, og når sola ikke kommer seg gjennom skyene blir det rimelig kjølig om morningene. Vi spiser en rask frokost før vi går den korte strekningen ned til hovedkontoret nede ved stranda. Der får vi Peter, resepsjonisten, til å ringe etter en taxi slik at vi kan komme oss opp til sykehuset. Siden Espen har hatt vondt i magen i to uker, samt fått feber i det siste, bestemte vi oss får å ta en tur til en lege, for sikkerhetsskyld.

Vel oppe på sykehuset må vi vente i en to timers tid før vi kommer inn til en lege. Hun tar noen prøver, og blir bekymra når hun registrerer at blodtrykket til Espen er veldig lavt. De lurer til og med på om de skal legge ham på drypp en stund. Men vi forteller henne at han har drukket nesten 2 liter vann allerede den dagen, og føler seg egentlig helt grei i hodet. Han får noen piller mot magekramper og får beskjed om å komme tilbake om 2 dager for å få svar på prøvene.

Vi tar taxi ned til hovedbyen på øya. Dette for at Espen skal få ordna seg slik han kan kjøre scooter, man må nemlig ha et eget førerkort for å kunne ferdes på øya. Det viser seg å være for sent og førerkortavdelingen på politistasjonen er stengt for dagen. Dessuten har ikke utleiefirmaet ved siden av noen ledige sykler. Vi går på det litt større kjøpesenteret og handler diverse matvarer. Vi legger raskt merke til at dette er en butikk vi bør handle på resten av oppholdet, da det nesten er halvparten av prisen av den lille butikken ved hostellet. Vi tar bussen helt til grusveien opp til bostedet vårt og labber den siste strekningen. Det er merkelig hva en lege kan gjøre, og Espen føler seg allerede bedre.

Vi spiser en god middag, leser bok og legger oss, nok en gang, tidlig.

Dag 105 - Rarotonga
Denne dagen er solrik, og vi ender opp med å ligge ved bassenget igjen. Bøkene vi leser oppholder oss meste av dagen. Kun avbrutt av måltider vi lager selv. De andre som bor på hostellet er hyggelige mennesker, og vi prater om hva vi har opplevd på tur, da de fleste er backpackere. Det er tyskere, sveitsere, engelskmenn, franskmenn, kiwis (new zealandere) også videre. Vi legger oss tidlig for å lese videre.

Dag 106 - Rarotonga
Etter frokost tar vi på oss skoa og labber et stykke mot byen før vi finner et utleiefirma som utfører "testen" som gjør at vi kan få lov å kjøre på øya. Dagens test består av et spørsmål: "Har du kjørt en motorsykkel før"? hvis svaret er, som i Espens tilfelle, "ja", har du bestått testen. Vi får leie en forholdsvis ny sykkel i de neste 10 dagene og vi betaler de 2 NZdollarne per dag for å få med hjelmer.

Vi kjører opp på sykehuset for å få beskjed om at testen ikke viste noe spesielt. Espen føler seg uansett veldig mye bedre, det kan virke som at pillene han fikk hjalp veldig. Vi kjører ned til politistasjonen for å få et ordentlig førerkort. Videre kjører vi til kjøpesenteret for å handle mer dagligvarer. Denne gangen har vi med en sekk og kjører selv, derfor kan vi kjøpe litt mer enn vanlig. Vi brummer tilbake til hostellet for å slenge fra oss varene. Så setter vi oss på sykkelen igjen for å kjøre rundt hele øya, noe som tar ca en halvtime, hvis man kjører uten stans. Vi stopper diverse plasser for å suge til oss øykulturen. Vi legger merke til at alle vi møter på er veldig hyggelige og gjestfrie. De prater lett med oss og vi føler oss veldig velkomne.

Etter en lang dag kjører vi tilbake til krypinnet vårt så vi kan få oss noe middag. Vi legger oss på rommet vårt for å lese, igjen.

Dag 107 - Rarotonga
Vi hadde tidlig blitt enige om at å dra ut å fiske med en båt er en ting vi veldig gjerne vil gjøre mens vi er her. Vi kjører derfor litt rundt for å finne en forholdsvis billig plass å bestille. Prisene er litt for stive for oss, og vi bestiller ingenting denne dagen. Vi kjører til diverse plasser Neil, som allerede har vært på øya i en måned, har anbefalt oss. Øya har en haug med nydelige plasser. Strendene er kritthvite og skogen på øya er grønnere enn de fleste skoger. Vi bruker det faktum at det er fredag som en unnskyldning til å unne oss en hamburger.

Dag 108 - Rarotonga
Vi våkner av regn, og etter frokost har sola kommet frem. Vi bestemmer oss for å utnytte den. Avslapping rundt bassenget blir avbrutt av skyer og vi kjører avgårde for å handle litt. På veien oppdager vi en båt som reklamerer for fisketur. Espen har lest om den i den lokale avisa og vi blir nysgjerrige. Vi bestemmer oss for å finne ut mer om denne båten.

Nettene er veldig vakre. Så fort sola forsvinner, og så lenge det er ingen skyer, er stjernehimmelen så klar som den kan være. Sist vi så så mange stjerner var i ørkenen i Afrika, og det er fortryllende! Øya viser oss også en merkelig form for klima. I løpet av én dag kan vi ha kulde, regn, sol, vind og alt på en gang.

Dag 109 - Rarotonga
Ustabilt vær og lathet gjør at vi henger rundt hostellet denne dagen. Ingenting spennende skjer. De fleste som bodde på hostellet da vi kom har dratt videre, og det er plutselig blitt veldig stille. Dessuten har diverse ting som har irritert oss forsvunnet med dem. Slik som oppvask som aldri forsvinner. Og rot som slenger rundt overalt.

Dag 110 - Rarotonga
Været er nydelig i dag, og vi utnytter sola i form av soling. Vi får selskap av ei sveitsisk jente som heter Lucy. Vi blir kjent med henne og vi blir sittende å prate til sola går ned, og en stund etter det.

Dag 111 - Rarotonga
Etter å ha ligget rundt bassenget, badet litt i det kalde vannet og lest bok drar vi tilbake til der båten vi fant for et par dager siden lå. Denne gangen er kapteinen der, og han forteller oss hva prisen per person er. Det er den billigste prisen vi har funnet på øya, og vi ringer kontoret deres og bestiller en tur med de til morningen etter.

Tilbake på hostellet treffer vi på Lucy som inviterer oss ut på middag. Vi gjør oss klare og tar med oss Petrov, en tsjekker som også bor sammen med oss. Restauranten heter Waterline, og vi sitter på stranden og får servert nydelig mat. Ved baren legger vi merke til en norsk femtilapp, men det var ikke det mest imponerende. For under femtilappen hang det en norsk tilapp. Jepp, en seddel fra den norske bank verdt 10 kroner!

Vi labber de 20 minuttene tilbake til hostellet for å legge oss, da vi skal tidlig opp dagen etter og fiske!

Dag 112 - Rarotonga
0600 våkner vi og hiver i oss frokost. Vi skal være på andre siden av øya 0645 og kommer oss avgårde så fort vi kan. Vel fremme ved båten møter vi fire kiwis som også skal være med oss ut på fisketur.

Ute på sjøen står sola opp og imponerer oss med sin majestetiske form, og øya bak oss viser seg fra sin beste side. Det blåste veldig dagen før, men i dag er det nesten vindstille. Allikevel er stillehavet rimelig bølgete, men ingen skarpe bølger gjør det hele rimelig behagelig. Ikke lenge etter soloppgangen får den første stanga napp. Vi dørjer mens vi flyter frem og tilbake ikke langt utenfor korallrevet rundt øya. Den første fisken gir ikke New Zealenderen store kampen og den halvannen meter lange fisken, kalt en Wahoo, er ganske så raskt oppe i båten. Man må rett og slett være rask på foten når det napper, slik at man kan komme seg til stanga før de andre på båten, hvis man skal ha muligheten til dra opp en sværing. Det napper et par ganger, og hver gang er vi raskt på fot for å prøve å dra den opp.

Endelig napper det skikkelig, og tre stenger har en på kroken. Vi er tre stykk som står å prøver å dra opp de store beista. Karen som var tregest til stanga og som derfor ikke har fått belte drar opp sin først. Den eldre karen som også har en stang må sloss litt, men får også sin fisk opp ganske raskt. Espen, derimot, ble først stående litt feil, da hans stang hang på siden av båten, derfor får ikke han begynt å dra fisken ordentlig inn før de to andre er ferdige. Det viser seg at akkurat denne Wahoo'en ikke gir opp like lett som de andre, og Espen blir stående en 20 minutters tid før han kan få fisken opp i båten. Han er helt utslitt etter kampen, og venstrearmen hans er helt ubrukelig i nærmere én time etterpå. De fire fiskene er det vi får, og Espens viser seg å være den største på nærmere tjue kilo. Vel fremme i havna igjen får vi to store biffer fra fisken og vi kjører slitne og fornøyde hjem.

Resten av dagen går med på å slappe av på rommet vårt og i fellesstua. Vi lager middag og legger oss raskt etter det.

Dag 113 - Rarotonga
Gårsdagens fisketur har satt sine spor og Espens rygg og armer har sluttet å virke. Vi har derfor en veldig rolig dag. Vi tilbredte fisken på god gammel nordmannsvis, og åt det vi maktet. Smakte kjempe godt! Neil ble overlykkelig da vi gav ham den ene biffen. Rolig dag, med noen kjøreturer rundt omkring på øya, og noen øl på hostellet.

Dag 114 - Rarotonga
Ryggen til Espen er fortsatt ikke blitt noe bedre, men han orker hvertfall å flytte litt mer på seg. Vi bestemmer oss for å prøve oss på en snorkletur. Ved hjelp av utstyr vi får låne av Neil drar vi til en strand som virker rolig nok, da sjøen er rimelig urolig. Plassen vi velger oss ut kalles Muri, dette er forøvrig en av de fineste strendene i verden i følge flere kilder. Da det er forholdsvis grundt bestemmer vi oss for å gå over til de tre øyene som ligger mellom hovedøya og korallrevet. Kryssningen over lagunen viser seg å være litt av en kraftanstrengelse, da strømmen truer med å dra oss med i dragsuget.

Vel over på øyene ser vi mye flott på land såvel som i vannet. Store blå sjøstjerner og meterslange fisker, samt en haug med sjøpølser er noe som kan nevnes. Når vi har gått et stykke oppover bestemmer vi oss for å legge på svøm. Vi tar på oss maskene og lar strømmen ta oss med nedover mot der vi har parkert sykkelen. Selve snorklingen gir oss ikke noen bemerkelsesverdige syn, men vi fikk i det minste bada i havet, å ikke i hvilken som helst hav, men stillehavet!

Resten av dagen går med på å forsøke å få varmen igjen etter badeturen og å lese og slappe av.

Dag 115 - Rarotonga
For å få orden på ryggen til Espen velger vi å bruke store deler av denne dagen på å gå. Vi har lagt merke til et nedlagt hotellkompleks langs veien, og kjører dit for å utforske. Lokalbefolkningen og Neil har fortalt oss litt om denne plassen; Det ble påbegynt i 1996 av firmaet Shearton Hilton og skulle bli et milliardprosjekt. Det var snakk om godt over 5000 rom og et eget resort med basseng helt ned til stranden. I 1998 gikk dette prosjektet i dass, pengene strakk ikke til. I 1999 gjorde man et nytt forsøk, med nye eiere, men dette gikk heller ikke særlig bra. Derfor står dette ufattelig store komplekset der å forfaller. Store deler er selvsagt blitt offer for vandalisme, i form av grafitti og hærverk.

Mens vi vandrer gjennom de forskjellige gangene og ser inn i romma, slår det oss at de ikke kan ha vært langt unna å kunne åpne store deler av komplekset. Enkelte rom har til og med vifte i taket. Nesten alle rom har full baderomsinnredning, med stort badekar, klossett og vask. På takene står ubrukte solcellepanel og vinduer og dører er satt inn. Strømaggregatet stod fortsatt å gikk, noen bruker den nok som sin egen, mens klossettene hadde vann i seg og hjalp til med å vanne den meget overgrodde hagen. Et uvirkelig syn som gjør at vi vandrer rundt her i flere timer.

På vei tilbake til hostellet vårt kjører vi langs bakgatene og utforsker litt ekstra. Dette er, nok en gang, en fredag så vi ender opp med å unne oss en burger til lunsj. Vel fremme på hostellet slapper vi av resten av dagen før vi legger oss.

Dag 116 - Rarotonga
Den siste dagen blir fullspekket, vi står opp tidlig for å få med oss det ukentlige markedet, der handler vi diverse ting, ser på et lokalt show og bare vaser rundt. Vi skal fly 2359, og dagen blir lang. Vi spiser middag, de siste restene av mat vi har på hostellet. Espen har greid å bli forkjøla igjen, men lar ikke spenningen dø av den grunn, vi skal jo tross alt til USA!

Rarotonga flyplass er noe av det minste av sitt slag i verden, men er allikevel en av de strengeste. Vi må betale 200 kroner hver for å kunne forlate landet, og de gjennomsøker alt vi skal ha med oss inn på flyet. Alt elektronisk utstyr må skrues på for å bevise at de er hva de fremstår som, og Espen må legge igjen en sigarettdispenser han kjøpte i Thailand, da den hadde en stormlighter, selvom lighteren ikke virket, måtte den altså bli igjen på Rarotonga. Dumme amerikanske myndigheter som er så hysteriske at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg!

Endelig inne på flyet får vi satt på en film hver og spist kveldsmat, en rett som faktisk ikke var så værst. Air New Zealand kan skilte med "årets flyselskap" fem år på rad, og det ikke uten grunn, mer komfortabelt fly må man lete lenge etter, så lenge man flyr økonomiklasse, og vi sovner rimelig kjapt, gode og mette.


Ja, jeg vet vi har vært trege med oppdateringer, spesielt bilder, men HEI! Vi er jo i USA! Alt for mye som skjer! Men er nå straks up to date hva gjelder blogg. Bilder kommer VELDIG snart!

Kommentér gjerne! Klem Espen og Stine